Neil Young, dere. Jeg trodde jeg visste hva jeg gikk til. Jeg hadde
hørt at det skulle være en oppvisning i bruk av elektrisitet på instrumenter,
men det var ikke engang dekkende for den første soloen. Faktum er at mannen ikke
kunne bråkt mer med gitaren om han hadde plugget den rett inn i høyspenten. Det
var helt fantastisk å se på en tynnhåret gubbe som jukket med gitaren slik (jeg
kan forestille meg at) en gammel mann forsøker å kopulere. Han spilte låtene sine
som om det var siste gang han fikk muligheten til det før han ble fratatt sin
gitar. Og like plutselig som han har stått og hoppet på gitaren for å få frem de
riktige lydene kjæler han med den og tryller fram en nydelig "Heart of Gold".
Johnny Cash lånte den, men den er nå levert tilbake. "Old Man" var også
fantastisk. Men Neil Youngs sadomachosistiske forhold til gitaren fortsetter.
Han er som good cop/bad cop og faller tilbake til sitt gitarmisbruk. Det er helt
herlig, og han har full kontroll over balansen i sin forestilling.
Oppvarmere var Thom Hell med band, og så flink som
Thom Hell enn er, så kan jeg ikke si annet enn at det bandet hans så ut som de
var rasket sammen fra en suppekø. De så ut som Jaglands eksperiment med det
norske huset. Thom Hell sitter ved pianoet og crooner og skiller fuktige kjønnslepper med sin smektende sang mens apekattene på instrumentene står og ser
ut som de ikke aner hvordan de har kommet seg på scenen umerket. Med tid vil
Thom Hell få skikk på balansen. Neil Young, derimot, han fant opp balansen. Han
hadde full kontroll fra A til Å selv om hans band heller ikke minnet om et
topptrimmet maskineri (her må jeg imidlertid minne om at skinnet iblant kan
bedra).
Da han avsluttet med "Rockin’ in a Free World" var det
ikke den tre tusen åtte hundre og femtifjerde gjennomføring av en låt han for
lengst har gått lei. Det var en forrykende oppvisning i spilleglede, entusiasme
og rå brutalitet mot gitaren. Jeg får fremdeles nerveproblemer hver gang min egen gitar får en ny ripe, så det var med skrekkblandet fryd jeg gløttet mellom
hendene mens han ramponerte alt som var innen en armlengdes avstand.
Etter at publikum hadde klappet som gale i fire-fem
minutter kom han inn, grep gitaren og spilte "A Day in the Life" av The Beatles. Det er en låt
som passer bra for mannen, og i stedet for å gjenta meg selv vil jeg nøye meg
med å bemerke at det ikke var en streng igjen på gitaren hans da han var ferdig
med soloen på den låten. Han gikk derfor opp til "tilleggsinstrumentene", slo på
en xylofontangent, bukket og gikk. En fantastisk, surrealistisk, elektrisk
opplevelse.
av 58 lesere